Lengter

Kjenner at Nordlendingen i meg lengter nordover. Lengter vekk i fra stresset som det fører med seg å være bosatt mitt i selveste hovedstaden. Som om hele byen og befolkningen her har det så travelt. Vi løper fra det ene til det andre. Timeplanene er så fulle. Stillheten eksisterer så og si aldri. Byen er på en måte alltid våken. Alltid klar for en avtale, en kafetur, en heftig løpetur for å rekke tbanen eller en hektisk tur på matbutikken. Er det en ting som har fascinert meg så til de grader så er det den greia med å løpe til trikken eller tbanen. Når jeg flyttet til Oslo tenkte jeg at folk var helt crazy. For hallo – det er faktisk bare 2 minutter til neste bane går. Ikke sånn som der jeg kommer i fra – der du kanskje må vente en hel dag til neste buss. Og plutselig en dag var det meg da. Som iherdig la på løp for å rekke banen. Fordi å vente to minutter ikke kom på tale. Fordi to minutter ikke var raskt nok. Fordi jeg ikke kunne ofre to minutter, fordi det ville bety to bortkastet minutter i løpet av dagen.

Ironisk nok kjenner jeg på ett savn etter stillheten. Kjenner på savn etter en litt mer rolig tilværelse. Savnet etter den stillheten og roen som jeg så iherdig har gjort alt for å unngå. Denne stillheten som jeg egentlig så lenge har vært glad for å slippe. Men nå kjenner jeg litt på savnet. Savnet etter roen. Det er noe så paradoksalt oppe i det hele. For på den ene siden blir hodet mitt tilfreds ved å se at kalenderen fylles mer og mer opp, mens jeg på den andre siden kjenner at resten av kroppen egentlig skriker etter en hviledag. Etter en pause. Etter en time i stillhet, fred og ro. Uten bysuset, stresset og konstante meldinger om å ta en kaffe eller to.

Noe av det jeg likte best der hjemme i Nord, var det å ha anledning til å gå eller løpe meg en tur nede ved sjøen, i skogen eller på fjellet. Å faktisk bare nyte naturen og nyte stillheten. Slippe stresset litt. En pause, der jeg klarte å nyte denne litt skumle ubehagelige roen. En pause, der jeg klarte å ta inn over meg denne magiske naturen. Og en pause, der jeg kunne klare å kjenne takknemlighet over at jeg hadde en kropp som kunne bære meg der jeg vandret rundt i ingenmannsland – omringet av det mest spektakulære, magiske og nydelige skaperverket. Alt i fra fjell, steiner, busker og trær som får meg til å tenke på hvor stort dette livet egentlig er. Jeg er glad i å gå turer her i Oslo også, men jeg klarer ikke helt å sette stresset på pause – når en møter på så mange mennesker og støy.

Misforstå meg rett her. Jeg er veldig glad i Oslo altså. Men når man er ei som ikke er så flink til å si nei til ting, og du da befinner deg på en plass hvor du alltid har et eller annet å takke ja til, kan det bli slitsomt i lengden. I alle fall når du egentlig trenger å ha en god balanse mellom hvile – aktivitet – og sosiale happenings. Det er ikke alltid så lett når nesten alle verdens muligheter finnes rett utenfor døren. Selv for meg som ofte søker til folkemengden. Til stresset.

d8d24052-4696-4d49-9a18-331db01e9104img_5676Processed with VSCO with c1 preset

FØLG MEG PÅ INSTAGRAM HER

fruvold

22 år ung dame, gift, opprinnelig fra Nord-Norge, men bosatt i Oslo.

2 kommentarer om “Lengter

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s