Strafferunde

Ute på strafferunde. Med anoreksia klamrende fast på ryggen min. Må bare løpe litt fortere. Enda litt fortere. Orker ikke bære henne lengre. Jeg er så sliten. Kjennes ut som at beina mine skal kollapse under meg. Kjennes ut som at hjertet mitt er på tur ut av kroppen.  

img_6513

Det var noen usle gram for mye i måltidet mitt. Panikk. Totalt kaos i hodet. Anoreksia hylte og skreik til meg. Fortalte meg hvor mislykket, stygg og feit jeg er. At verden min kommer til å rase sammen fordi jeg fikk i meg for mye. For mye mat. For mange kalorier. Hun sa at jeg hadde fråtset, at jeg ikke eier viljestyrke.

Dermed jagde hun meg ut. Ut på strafferunden. Ut for å forbrenne. Ut for å klare det hun vil jeg skal klare. Og jeg adlød. Klarte ikke stå opp for meg selv. Klarte ikke stå i mot hennes dominans. For jeg er jo så glad i henne. Hun er min beste venn, og min verste fiende på samme tid. Det er et litt sånn elsk/hat forhold vi har.

Men det ble ikke noe rolig kvalitetstur på oss to. Det ble en tur i panikk. En tur med ei som aldri syntes at jeg løp fort nok. En tur med ei som sa til meg at alle som passerte meg, garantert fikk sjokk over å se de store lårene mine. Det ble en tur med ei som sa til meg at alle som passerte meg var så mye bedre, flinkere og flottere enn meg.

4ffab21b-a79f-4bc1-bd47-7a57d8b42c2c
1f7edd6d-c25e-4171-8bdf-27df71c85d89

Jeg kjenner beina riste under meg. Jeg ser stjerner. Tenker at jeg må stoppe. At jeg trenger en pause. Tenker at jeg ikke kan kollapse, eller svime av her. Det ville vært så pinlig. Da hadde jeg i alle fall fått bekreftet at jeg ikke klarer en verdens ting. I angst og panikk stopper jeg. Tårene presser på. Føler meg svak og udugelig. Anoreksia bekrefter, og sier meg at det stemmer. Hun fyller meg med dritt. Sier at jeg må fortsette å løpe. 

Jeg blir stående. Tar mot til meg og roper tilbake til henne. Roper at jeg ikke klarer. At jeg er sliten. At jeg ikke burde. Sier til henne at jeg egentlig ikke får lov til  å trene. At jeg har forbud. Sier til henne at jeg ikke kan høre på henne. At jeg ikke kan adlyde henne, om jeg skal bli frisk. Gråter litt mer. Gråter fordi jeg ikke føler meg klar til å skulle gi slipp på henne. Og gråter fordi jeg skjønner at jeg må. Fordi ett liv sammen med henne egentlig ikke er noe særlig til liv. Og jeg vil jo leve. 

Gråtende står jeg der da. Alene. Eller, ikke alene. Hun klamrer seg fortsatt fast der bak på ryggen min. Men hun har sluttet å rope. Stemmen hennes er blitt litt svakere. Og jeg fortsetter å gråte. 

Etter noen minutter stående å grine i all offentlighet, kommer det ei dame bort til meg. Ei dame med en godhet lysende i øynene. Hun ser meg. Og hun spør meg hvordan jeg har det. Jeg griner litt mer. Deretter forteller jeg henne at jeg er så sliten. Hun spør meg om det er noe hun kan gjøre for meg. Jeg lar henne få lov til å følge meg hjem. 

84efdd95-27f4-4e46-b51c-97b36045cdde

følg meg gjerne på instagram HER om du vil

fruvold

22 år ung dame, gift, opprinnelig fra Nord-Norge, men bosatt i Oslo.

2 kommentarer om “Strafferunde

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s