Det går

Å jobbe med å skulle bearbeide store dype sår, som har sett seg som spor i sjelen, tar tid. Ikke bare tar det tid. Men det tar så ufattelig mange krefter. Og krefter har jeg ikke akkurat i overflod. Likevel går det akkurat, på sett og vis. Det gjør jo som regel det. Og det takker jeg ingen andre enn Gud for. 

Dagene er både logistikkpregede, lange, travle og slitsomme. Det er dager som er fine, og dager som er skikkelig vonde. Faktisk er det flest dager som består av en god blanding av begge to. Det skifter så utrolig fort. På godt og vondt. 

Noen dager føles det som om tiden står stille. Og egentlig er det litt deilig. Fremtiden skremmer meg. Sånn er det bare. Det er ikke det at jeg ikke gleder meg til ting som skal komme. For det gjør jeg jo. Jeg er bare så redd. Jeg er redd, fordi jeg vet at livet fort kan ta vendinger som jeg overhodet ikke hadde regna med eller ønsket. Men det kommer man faktisk ikke unna. Det er jo en del av livets gang. Det er umulig å kontrollere det ukontrollerbare. Det har jeg sannelig lært. Og det blir jeg stadig påmint.

Jeg lærer meg selv å kjenne, litt bedre, for hver dag som går. Det også er skremmende. Men på samme tid er det ganske fint, og litt deilig egentlig. Jeg forstår mer av hvorfor jeg reagerer som jeg gjør. Og jeg oppdager gang på gang hva det er jeg fyller meg selv med. Både i fra ytre forhold, men mest av alt i fra mitt eget hode. Å snakke seg selv opp isteden for å snakke seg selv ned, er virkelig en kunst. Jeg øver på det. Og jeg øver på det. Og jeg øver. Ubehagelig, rart, vondt og vanskelig. Og sannelig en tålmodighetsprøve. Jeg blir så lett utålmodig. Det er så lett å bare havne tilbake i det samme automatiske tankemønsteret som man er vant med. Det er liksom enklest. 

Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle dere at jeg har det mye bedre med meg selv. Kanskje er det lett å tro det, om du ser meg i ett utenfra perspektiv. Men slik er det ikke. Ikke helt. Den jobben jeg gjør nå, og den behandlingen jeg er i, er noe av det tøffeste og vondeste jeg har gjort. Jeg har hørt at «vondt skal vondt fordrive», og sannelig håper jeg at det er noe i det. Jeg er så drittlei av å pirke bort i de store sårene, fordi det gjør så himla vondt. Heldigvis har jeg mange rundt meg som holder ett lite (les stort) øye med meg, og som gir meg trøst, støtte og omsorg. Når de får lov vel og merke. Det er ganske vanskelig å ta i mot trøst. Og det er spesielt vanskelig å klare å sette ord på hva jeg trenger og har behov for. Det er også en ting man må øve på. Slik som mye annet her i livet. 

Nå trenger jeg søvn. Forrige natt ble det bare 2 timer søvn fordi jeg trodde at det var mandag i dag, og at jeg måtte våke. Fordi det må jeg nemlig natt til mandag siden jeg skal ha noe tester på Ullevål mandags morgen. Og da får jeg ikke sove på forhånd. Merka plutselig at det ikke var natt til mandag, men natt til lørdag, og skjønte at jeg faktisk kunne sove. Passe irritert på meg selv, samtidig som det var småkomisk. Våkna selvfølgelig tidlig allikevel. 
Men nå er klokka halv tre, så jeg burde nok komme meg i seng om jeg skal rekke å sovne før jeg våkner igjen. 

img_0854

God natt du (håper selvfølgelig du sover nå da)  ♥♥♥♥♥

fruvold

22 år ung dame, gift, opprinnelig fra Nord-Norge, men bosatt i Oslo.

2 kommentarer om “Det går

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s