Min drøm

Tekster hentet fra dagboka til 16 år gamle (unge) meg; 

img_3147-1

A spurte meg om drømmene mine i dag. Jeg ble sint og sa at jeg sov jo aldri, så det var ett utrolig teit spørsmål av henne å komme med. Og om hun ville høre om «drømmene» mine så kunne hun bare drite i det, fordi de eneste drømmene jeg drømte på natten kunne ikke en gang kalles drømmer. Det var mareritt. De mest horrible marerittene. Og det var ikke ett samtaletema, det visste hun jo!

img_3146
img_3144
44617698-c7c1-48de-b5dd-22eeacfb120c
e1867aed-41f4-4fba-9d6a-45d7b5f91df2

«Tonje, jeg mener jo fremtidsdrømmer, mål, visjoner, ønsker. Slike drømmer. Hvilke drømmer har du? Og hvor ser du deg selv om tja, kanskje 5 år?»
Åja, så det var det hun mente!? Hvorfor kunne hun ikke bare sagt det med en gang da?Jeg fortalte henne om en av mine største drømmer. Rett etter å brukt ca. en halv time på å argumentere for grunner til at jeg ALDRI skulle si det. For hva tenkte hun egentlig var vitsen med drømmer i det hele tatt? Det kom jo aldri til å skje. Hun kom nok mest sannsynligvis bare til å tenke at jeg var dum, og at jeg aldri kom til å få det til. Kanskje syntes hun at det var komisk å sitte der å høre på hvor patetisk jeg egentlig er.
Litt glede i hverdagen hennes. Det var vel fint for henne? 
«Om jeg klarer meg, om jeg lever fem år fram i tid, så håper jeg at jeg har blitt litt mer glad i meg selv. Det er min drøm. » Jeg ble liggende våken hele natten. Eller ikke liggende akkurat. Jeg løp rundt, jeg hoppa, jeg hinka, jeg lå litt på gulvet, lå litt i dusjen, satt litt på sengekanten, satt litt på gulvet, og forflyttet meg stadig rundt fra den ene kriken til den andre. I håp om at uroen inni meg skulle stilne om jeg bare fant den «perfekte» plassen der det kanskje fantes ett snev av fred og ro. Kanskje. Bare kanskje. Mest sannsynligvis fantes den nok ikke. Mest sannsynligvis ville nok angsten ta livet av meg, og det kunne jo potensielt skje hvert ett sekund. Hodet mitt kverna og kverna hele natten. Ikke at det var noe nytt. Men likevel. Jeg kunne ikke fatte og begripe at jeg hadde sagt noe så latterlig til A tidligere på dagen. Jeg hadde vært så sårbar. Fortalt om en av mine innerste, såreste og største drømmer. En drøm som var så teit. At JEG skulle bli litt mer glad i MEG. Det kunne vel aldri bli en realitet. For hvem ville jeg være om jeg sluttet å hate meg selv så inderlig, og hva ville folk tenke om meg om jeg faktisk tenkte at jeg var verdig dette livet, eller at jeg faktisk tok vare på meg selv, eller tenkte godt om meg selv? 

Hele livet mitt hadde jo ene og alene basert seg på disse «faktaene » jeg hadde fortalt meg selv så lenge : jeg er ikke god nok, jeg er ikke verdig ett liv – hvertfall ikke ett godt ett,  jeg er ikke verdig å elskes, og at jeg for all del aldri må tro at jeg er noe, eller at jeg er verdt noe. 

Nattens alternative «konklusjoner»:
– Kanskje tenker A at du er helt latterlig og kanskje er du det?
– Kanskje tenker A at du ikke er latterlig, og at du faktisk kan gjøre «drømmen din» til en realitet?
– Kanskje er du ikke latterlig, og kanskje vil du klare deg, og kanskje vil «drømmen din» gå i oppfyllelse. Kanskje? 
– Kanskje er du egentlig verdifull, kanskje er du egentlig god nok? 

3bb28f52-22a5-4bfd-ae41-5e104d7e23d5

Tonje, nå må du slutte. Hodet mitt, nå må du slutte å spinne. Jeg vet ikke ok? Jeg vet bare det jeg har trodd jeg har visst tidligere, og kanskje har alt det vært oppspinn. Kanskje har jeg egentlig vært god nok hele tiden, kanskje var det egentlig aldri meg det var noe feil med? Så fall så snakkes vi om 5 år. Så fall vil jeg nok finne ut av det, og bli litt mer glad i meg selv på den tiden. Jeg skal finne ut av det, ok?  Men ikke nå. Nå må jeg sove. 

Her er jeg da. Fem år senere. Fem LANGE år.
Hva fant jeg ut? Vel, litt etter litt fant jeg ut at jeg hadde fylt meg selv med løgner lenge. Litt etter litt skjønte jeg at jeg faktisk var verdig ett liv, at jeg faktisk var et verdifullt menneske – på lik linje med alle andre menneskene på denne kloden. Litt etter litt skjønte jeg at jeg er god nok, og at jeg trenger å skjønne det igjen og igjen, og at jeg må øve meg på å si det til meg selv hver eneste dag.

Hva skjedde med drømmen min da?
Vel, believe it or not, den gikk faktisk i oppfyllelse. Jeg er faktisk litt mer glad i meg selv nå i dag, enn det jeg var for fem år siden. Jeg kan synes det er kleint å tenke at jeg skal øve meg selv på å bli mer glad i meg selv. Faktisk skikkelig kleint. Fordi det kjennes så unaturlig å skulle tenke godt om en selv, noen ganger blir jeg nesten kvalm. Andre ganger er det fint, og kan kjennes godt.

WORK IN PROGRESS – Jeg har fortsatt en lang vei å gå. Jeg har fortsatt mye mer å lære og erfare, skjønne og fatte både intellektuelt og følelsesmessig. Jeg har fortsatt behov for å bli enda mer glad i meg selv, fordi det vil gjøre meg og de andre rundt meg godt. Kanskje skal jeg skrive opp en ny liten(stor) drøm i dagboka mi i kveld, og kanskje skal jeg oppfylle også den. Kanskje. Kanskje?

fruvold

22 år ung dame, gift, opprinnelig fra Nord-Norge, men bosatt i Oslo.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s