Om den kjipe beskjeden fra psykologen og sushidate med mannen

I dag tidlig hadde jeg time hos psykologen min på DPS’en. Hos han jeg startet opp hos for noen få uker siden. Jeg hadde sett frem til timen i dag, mest fordi jeg syntes at han er så okei å snakke med. Som om jeg følte at han forstod så mye av hva jeg tenkte og sa allerede i fra første møte. Likevel ankom jeg venterommet i spenning & en litt mild angst. Har aldri vært noe fan av venterom, misliker sterkt å måtte melde meg i skranken + at det aldri har vært noe kjekt å ha en teraptime – det uavhengig av hvor godt jeg har likt terapauten. I det han kom ut og ropte opp navnet mitt fikk jeg følelsen av at noe ikke var som det skulle. Han virket liksom litt annerledes, på en måte? Jeg tenkte jo mitt, men sa til meg selv at jeg ikke skulle overanalysere og tolke så mye, siden jeg har en tendens til å gjøre det uten noen god grunn. Dog tok det ikke mange minuttene før han fortalte meg at han skulle slutte i løpet av neste uke…Bomba var sluppet! Og jeg var så absolutt ikke forberedt på det, men jeg ble likevel ikke sjokka. Så egentlig tror jeg at kroppen min hadde forberedt seg på at noe sånt kunne skje. Typisk min uflaks. Startet jo hos han for bare noen uker siden, etter at hun forrige jeg hadde ikke var noe bra for meg. Og nå som jeg faktisk hadde fått en god tone med han nye, skulle han plutselig – sånn helt ut av det blå slutte…kødder du eller?!

Det som er bra – morsomt – rart – eller hvem vet hva oppi det hele her – er at jeg bare må le av hele situasjonen. Galgenhumoren min har vært både redningen min og forsvarsmekanismen min når livet virkelig går meg i mot. Og i dag måtte jeg bare le i det jeg gikk ut av kontoret til herr psykolog. Nettopp fordi jeg ikke vet hva annet jeg skal gjøre? Ikke kommer jeg noen vei av å legge meg ned å grine, og ikke får jeg gjort noe med situasjonen heller..Desverre. Så da ler jeg da, og det må vel være lov det også? Eller?

Etter å ledd noen timer i frustrasjon og etter Andreas var ferdig på skolen – møttes vi nede ved Tjuvholmen for å spise suhsi. Det var fint å få litt tid sammen bare oss to – utenfor leilighetens fire vegger, og ikke minst var det ett lite lyspunkt på en dag som denne. Føler meg så heldig som har han. Er heldigvis ikke alene i denne motgangen.

Vel, jeg holder en knapp på galgenhumor. I gitte settinger. Mest av alt holder jeg fast på at jeg må få lov til å reagere som jeg reagerer. Og at ingen følelser er feil. Akkurat nå kjenner jeg på mye fortvilelse og frustrasjon, men samtidig en god dose humor oppi all frustrasjon – og tenker at nå må vel ting snart gå min vei? Ja, det tror jeg faktisk. Så nå krysser jeg fingrer og tær og ber til høyere makter om at jeg blir overført til ny psykolog fort som fy – og at hun er okei + at hun kan følge meg en stund fremover. Det håper jeg virkelig!

Tonje Vold

22 år ung dame, gift, opprinnelig fra Nord-Norge, men bosatt i Oslo.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s