Livsoppdatering og tanker i fra denne fruen her på casa psykiatrisk

Livet er sannelig ikke for pingler. Jeg har sagt det før, men kjenner ett behov for å si det igjen. Antageligvis mest fordi denne tanken har streifet gjennom hodet mitt mye i det siste. Jeg har fått kjenne på kroppen hvordan både den fysiske og den psykiske helsa mi ikke har spilt helt på lag med meg. Tvert i mot. Livet har vært skikkelig vanskelig – en god stund nå. Det er vel ingen hemmelighet, og egentlig ikke noe nytt heller. Men de siste månedene har det på mange områder blitt vanskeligere. Jeg har klamret meg fast til spiseforstyrrelsen, som har kjentes ut som en livbøye, min trygge havn, og jeg har virkelig måtte bruke alle krefter til å jobbe for å velge livet – å velge tilfriskning. Det har og er ikke enkelt. Og jeg og de rundt meg innså vel etter en stund i en vond og vanskelig spiral at jeg trengte litt mer hjelp til å komme meg på rett kjøl igjen. At jeg trenger støtte, hjelp, hvile og behandling. For min del har det kjentes ut som ett personlig nederlag, samtidig som jeg har følt meg modig fordi jeg gir de sjansen til å hjelpe meg, og fordi jeg gir behandlere den tilliten at jeg er villig til å prøve å få til endring, i stedet for å velge det vonde, og det som kjennes trygt.

Fredag sjekket jeg inn på casa psykiatrisk, en åpen psykiatrisk avdeling, hvor jeg skal få litt mer hjelp. Jeg fikk svar på henvisningen for noen uker siden, så jeg har vært klar over det en stund. Jeg har prøvd å forberede meg mentalt, hvertfall så godt det har latt seg gjøre. Likevel kom klumpen i magen, og angsten i brystet i det jeg satt foten min innenfor dørene her på fredag. Det er skummelt å åpne seg, det er skummelt å vise de som jobber her den tilliten som trengs for at de skal kunne hjelpe meg best mulig. Likevel skal jeg gjøre mitt beste, og gi dem og dette opplegget en sjangs. Fordi jeg har så mye å tape om jeg ikke fortsetter å prøve, om jeg ikke fortsetter å kjempe. Jeg valgte aldri sykdom, jeg valgte aldri å bli syk. Men jeg kan velge livet, og gjøre det jeg kan for å for å bli bedre. Men da trenger jeg god støtte og hjelp, selv om det er jeg som må gjøre jobben. Men jeg kjemper – virkelig, og det kjennes på denne kroppen, det kjennes på psyken. Jeg er sliten. Jeg trenger hvile for å orke å ta kampen. Jeg trenger trygghet for å våge. Jeg trenger at noen hjelper meg til å finne ut av hvem jeg er oppi alt dette. Jeg trenger at noen minner meg på hva slags styrke som bor inni meg. For jeg har så lett for å glemme det selv. Mest av alt trenger jeg mennesker som kan holde på håpet for meg, når jeg selv ikke klarer å se det. Jeg har mange rundt meg som gjør nettopp dette. Som håper og heier, støtter og viser sin omsorg. Det setter jeg så utrolig stor pris på. Tusen takk til hver og en av dere. Jeg klarer ikke alltid å verken gi uttrykk for eller vise hvor mye det betyr for meg. At dere står der, at dere er der, på sidelinjen, når jeg tenker at jeg ikke skal være en byrde, når jeg tenker at jeg skal klare alt på egen hånd. Jeg håper at dere har forståelse for at jeg trenger en viss avstand, at jeg trenger å fokusere på meg og at jeg ikke har krefter til å gjøre så mye for å pleie mine relasjoner. Sånn er det akkurat nå. Men takk for at dere står der, og at dere viser meg tålmodighet og omsorg. Det betyr mye. Virkelig.

Planen er at jeg skal være her noen uker, for stabilisering. Det er en frivillig innleggelse, på en åpen avdeling, hvor jeg får permisjoner om jeg vil og orker det. Jeg får samtaler og oppfølging av psykiater og lege, i tillegg til at mye av oppholdet handler om miljøterapi for at jeg skal få mest mulig stabilitet. Siden jeg er på ett stabiliseringsopphold er målet at jeg skal ha nytte av støtten jeg kan få der, og klare å fange opp triggere og ta kontakt med personalet når angsten og tankekjøret blir for mye. Det er mange aktiviteter på huset, og jeg blir oppmuntret til å ta del i det jeg klarer. Lysten til å gjøre noe særlig kjenner jeg ikke så veldig på, så jeg skal forsøke å ikke lytte til lysten, men i større grad hva jeg har behov for. Og da hva som vil hjelpe meg i hverdagen. Jeg håper at dette oppholdet kan gi meg litt krefter, mot og styrke til å klare å fortsette å ta gode valg for meg selv og mitt liv. Jeg forsøker å minne meg selv på hvor langt jeg er kommet på alle disse årene. Jeg prøver å minne meg selv på at jeg så mange gang har klart å komme meg opp av dette mørket, av denne gjørma av angst og vonde tanker. Jeg kan ikke gi meg nå. Men akkurat nå trenger jeg litt mer hjelp, og jeg prøver å jobbe for at det ikke skal kjennes ut som ett nederlag, men at det heller er en god ting at jeg i den graden jeg klarer tar i mot den hjelpen jeg kan få.

Jeg vet ikke hvor aktiv jeg kommer til å være på bloggen og sosiale medier fremover. Jeg vet bare at andre ting må komme i første rekke, og at det andre får komme i andre rekke, alt etter når kreftene og tiden strekker til. Jeg skriver mye, men da mest for meg selv. Samtidig har åpenheten min vært viktig for meg, for at skammen skal få minst mulig plass i livet mitt. Jeg vil fortsette å være åpen, ikke om alt selvfølgelig, fordi mine personlige grenser er viktig. Men det regner jeg med at dere skjønner. Likevel vil jeg fortsette å skrive og dele noen ting om min reise i dette livet, om oppturer og nedturer, fordi jeg vet at det er noe som først og fremst hjelper meg, men også har hjulpet og hjelper andre rundt meg. Jeg heier på åpenhet, jeg heier på å sette grenser for seg selv rundt hva man velger å dele, og jeg heier på å knuse tabuer og våge snakke om livet slik det kan være. Nettopp det at livet ikke er en dans på roser, og at vi alle i ulik grad vil støte på utfordringer og sykdom i livet. Jeg tror at det fortsatt er mer sosialt akseptert å fortelle om at man har blitt rammet av fysisk sykdom, enn psykisk sykdom. Det er fortsatt mye skam rundt det å slite, forsåvidt både fysisk og psykisk. Men vi må ikke være så naive og tro at alle rundt oss lever i beste velgående med bare solskinnsdager. Livet består av oppturer og nedturer. Livet består av gode dager og dårligere dager. Livet består av relasjoner, mestring, utfordringer og opplevelser. Og for meg er desverre mesteparten av min tid og mitt liv preget av utfordringer og psykisk sykdom. Slik er det akkurat nå. Sånn er det bare. Men jeg jobber iherdig med meg selv. Jeg kjemper. Jeg kjemper en kamp som er viktigere enn alt annet. Kampen for meg selv og mot meg selv. Den kampen er viktig. Helsa må komme først. Selv om det sitter langt inne å akseptere. Og når jeg føler meg som en byrde, når jeg føler at jeg burde klare alt dette alene, må jeg minne meg selv på at vi mennesker trenger andre mennesker. Jeg må minne meg på at jeg trenger andre mennesker. Vi var aldri ment til å klare oss helt alene. Mennesker trenger mennesker. Jeg trenger mennesker.

Jeg er ikke bitter over min situasjon slik den er nå. Likevel synes jeg at det er vanskelig å akseptere den. Likevel kan jeg kjenne stor fortvilelse og frustasjon over at ting er slik det er. Da kommer skammen og setter seg i ryggmargen. Da trenger jeg at jeg og andre rundt meg forteller meg at jeg har lov til å føle, at jeg har lov til å kjenne på frustrasjon og fortvilelse. Da trenger jeg å erfare at det ikke er farlig. Da trenger jeg å bli minnet på at fortvilelse og frustrasjon er tillatt, og at det er viktig at jeg kan kjenne på det uten at det trenger å bli helt altoppslukende og overveldende. Personalet her er her for å hjelpe meg til det. De har allerede strukket ut en hånd, og nå er det jeg som må våge å ta i mot den. Det er lettere sagt enn gjort. Men jeg er på veien. Nok en gang må jeg øve meg på å heve stemmen. Nok en gang må jeg øve meg på å kjenne etter og formidle hva mine behov er. Det er lettere sagt enn gjort. Ofte stopper ordene opp i halsen. Da er det en trygghet å vite at jeg ikke alltid trenger å si så mye, men at jeg kan få formidlet det på andre måter. Noen ganger er det distraksjon i fra mitt eget hode og tanker som hjelper, og noen ganger er det nettopp det å klare å sette ord på hva som skjer i meg, eller hva jeg tenker på. Andre ganger er det hvile. Behovene er mange, og de er ikke de samme alltid. Vi trenger ulike ting i ulike situasjoner. Det å kjenne etter kan være skikkelig vanskelig. Spesielt når behovene har blitt forsøkt skyvd unna, og følelsene har blitt taklet på alle mulige måter. Det er en øvelse. Jeg øver meg på ordene. Jeg øver meg på å kjenne etter hva mine behov er, og klare å ytre dem der det er nødvendig.

Vel det var litt i fra mitt hode og mitt liv akkurat nå. Vi blogges plutselig igjen. Sender dere alle sammen de beste ønsker. Og til deg som sliter: så kan jeg fortelle deg det at du ikke er alene. Vi er mange som kjemper hver vår kamp. Ikke gi deg. Jeg heier på deg. Og til alle venner, familie og til dere som følger meg på bloggen og instagram: tusen takk for all støtte og gode ord. Det varmer mitt hjerte.

fruvold

22 år ung dame, gift, opprinnelig fra Nord-Norge, men bosatt i Oslo.

4 kommentarer om “Livsoppdatering og tanker i fra denne fruen her på casa psykiatrisk

  1. Så utrolig sterk du er Tonje! At du klarer å være så åpen, er helt klart med på å hjelpe flere i din situasjon! Guri malla for ei dame! ❤

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s