Ting tar tid

God morgen og god onsdag dere. I dag sov jeg helt til klokka 09!! Kan ikke huske sist det hendte. Sov hele 11 timer, uavbrutt. Så utrolig deilig. Våknet og var litt i koma, men har nå fått meg et par kopper kaffe, og er nå klar for en ny dag.

Jeg er fortsatt innlagt, og skulle egentlig skrives ut nå på fredag. Men siden jeg trenger litt mer tid, og trenger mer behandling så skal jeg være her på denne avdelingen til tirsdag, og så skal jeg videre på en annen avdeling her på tirsdagen. Fordi denne avdelingen jeg er på nå er egentlig en kortidsavdeling, og dermed skal jeg overføres til en langtidsavdeling. Planen er at jeg skal være på den andre avdelingen først en uke, og så får jeg en permisjon når jeg skal reise til Spania. Ser så fram til en uke i sol og varme! Men mest ser jeg fram til å få møte familien min igjen. Savner dem så utrolig masse. Når jeg kommer hjem fra Spania skal jeg tilbake på avdelingen om jeg har behov for det. Plassen min blir i alle fall holdt opptatt til meg, sånn at jeg skal komme tilbake etter Spania-turen. Jeg skulle egentlig reise direkte fra Spania til Nord-Norge, slik at jeg skulle ha påskeferien min der. Men slik blir det ikke nå. Det er selvsagt litt kjipt, men helsa må komme først, og da blir det sånn som det blir. Å reise hjem til Nord-Norge kan jeg jo gjøre når som helst, så når jeg er klar for det så blir det nok en liten tur nordover. Har tross alt ikke vært der siden November, så det begynner jo å bli en stund siden. Men siden jeg skal møte familien min i Spania er det ikke verdens undergang. Får jo faktisk en hel uke sammen med dem der. Så det er godt.

Jeg slår meg mer og mer til ro med tanken om at ting tar tid. Tålmodigheten min øves opp, og jeg må bare akseptere at prosessen ikke går så fort som jeg gjerne skulle ønske. Det viktigste er jo at jeg ikke får det så travelt at jeg skrives ut for tidlig, og at jeg faller tilbake til der jeg var. Det er jo ikke ønskelig, så da er det jo faktisk en bra ting at behandlerne mine gir meg mulighet til å få mer hjelp, og at de råder meg til det. Jeg kjenner meg heldig som blir møtt på en så god måte, og at jeg får tilbud om den hjelpen som er best for meg akkurat nå.

Jeg tar små skritt hele veien. Små skritt i riktig retning. Så går prosessen litt opp og ned. Så går dagene litt opp og ned. Jeg minner meg selv på at to skritt frem og ett tilbake, fortsatt er fremgang, og at jeg fortsatt beveger meg i riktig retning. Små skritt er likevel fremgang. Det skal bli bra til slutt. Livet mitt er verdt å kjempe for. Så får jeg bruke de kreftene jeg har på det, og så får det ta den tiden det tar. Ting tar tid, men livet er jo ikke ett kappløp. Jeg skynder meg sakte.

Og så må jeg bare nok en gang si tusen takk for så mange gode meldinger og gode ord. Det er så fint å høre at dere setter pris på åpenheten min. Og jeg blir så rørt når jeg hører at min åpenhet har hjulpet flere av dere.

Vi blogges plutselig igjen! Klem fra meg ❤

fruvold

22 år ung dame, gift, opprinnelig fra Nord-Norge, men bosatt i Oslo.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s