Ting tar tid – slik er det bare

Det har vært stille på bloggen nå i en god stund. Jeg har ikke slutta, jeg har bare trengt en pause. En pause for å bruke den energien jeg har hatt i hverdagen. Jeg har fått mange spørsmål til spørsmålsrunden som gikk her på bloggen for en tid tilbake, men foreløpig venter jeg med å svare på disse til jeg har overskudd til det. Jeg har savnet å skrive, men samtidig har jeg forsøkt å skrive for meg selv – til meg selv. Det har vært mye terapi i det. Likevel skriver jeg nå ett innlegg her fordi både lysten og energien er tilstede. Bloggen har alltid vært viktig for meg, og vært en arena der jeg har kunnet bruke mine egenskaper og kvaliteter til noe som har vært bra for meg og andre. Og det er det fortsatt. Jeg har bare trengt en pause, og det i fra mange ting.

Jeg har fått mange meldinger i innboksen min om hvordan ting står til med meg. Det setter jeg stor pris på selv om jeg ikke har klart å svare dere. Under forholdene så går det greit. Jeg forsøker å holde motet oppe. Men jeg må ærlig innrømme at det har vært skikkelig vanskelig i det siste. Jeg er utskrevet fra døgnenheten og går nå til poliklinisk behandling. Men nå har det blitt sendt en henvisning til døgnenheten igjen, i forhold til om jeg skal komme tilbake noen uker dit igjen. På mange områder så har jeg det bedre enn jeg har hatt det på lenge, men jeg har fortsatt mange utfordringer i hverdagen som jeg sliter med å håndtere. Dog så har det mest positive i det siste vært at jeg har fått en poliklinisk behandler som jeg føler forstår meg veldig godt, og som er innstilt på å gjøre alt hun kan for å hjelpe meg. I tillegg har støttenettverket rundt meg sett at dette ikke er tilstrekkelig akkurat nå, og at vi derfor sammen forsøker å finne den beste løsningen for meg. I tillegg har jeg blitt flinkere på å la mine nærmeste stille opp for meg, og virkelig åpnet meg skikkelig for dem. Dette har vært så utrolig godt for både meg og dem. Selv om det er jeg som er syk, så er vi jo i dette sammen allikevel. Jeg trenger mine nære for at jeg skal få det best mulig. Og de trenger å få være med på prosessen og ikke bli stående utenfor.

Det har vært mye som har skjedd siden sist jeg postet ett innlegg her inne på bloggen. Jeg har vært inn og ut av sykeshuset både på grunn av epilepsien og psyken. Dette har vært slitsomt, men jeg har bare måtte akseptere at sånn er det akkurat nå. Det vil nok ikke være sånn for alltid. Jeg har mye jeg kunne skrevet om, men jeg velger å holde det meste for meg selv og mine slik som det er nå. Men jeg ville så gjerne komme innom å si at jeg jobber virkelig med meg selv, og de rundt meg jobber virkelig for å finne den beste løsningen slik at jeg skal takle hverdagen og dens utfordringer best mulig. Men ting tar tid. Og selv hvor kjipt det føles, og selv hvor utålmodig jeg blir, så er det likevel slik det er. Og så er det på en måte en god ting. For om ting går for fort frem er det større sjanse for å få ett stort tilbakefall. Det tar tid å endre både tanker, følelser og handlinger. Og det tar tid å bli friskere. Slik er det bare. Og det jobber jeg med å lære meg å akseptere. I mellomtiden må jeg fokusere på å gjøre det jeg kan for å få det bedre, samtidig som jeg må forsøke å opprettholde «livet» der ute. Isolasjon er sjelden noe som fører til noe godt. Så jeg prøver virkelig å holde på mitt sosiale nettverk, og prøver å gjøre ting som gjør at jeg føler meg «normal» og som gir både glede og verdi i livet mitt. Jeg er evig takknemlig for at både venner og familie er det for meg gjennom tykt og tynt. Og at de forstår at min første prioritet akkurat nå handler om å få det bedre. Dette innebærer at jeg ikke alltid har tid og krefter til å være så tilstede i livene deres som jeg så gjerne skulle ønske, men at jeg likevel prøver å presse meg ut av sykdommens boble, og bruker tid med dem når jeg har tid og overskudd.

Det har enda ikke helt gått opp for meg at vi nå er i juni måned. Disse dagene i de siste månedene har føltes som at de har stått stille, likevel ser jeg rundt meg at sommeren er i anmarsj, og at disse månedene på en måte har gått fort. Juni kom plutselig litt brått på, men dette har nok også en sammenheng med at jeg har vært innlagt i lang tid, og vært boende litt inni den «bobla» som institusjoner er. Jeg håper på varme dager fremover, og ser frem til sommer, forhåpentligvis sol og varme. Det pleier som regel å hjelpe litt på psyken min. Jeg er jo tross alt ett sommerbarn, og har det som regel best om sommeren. Jeg håper at det kan bli slik i år og. Om det ikke blir det, så er det også greit. Det er som det er. Enten jeg liker det eller ikke.

fruvold

22 år ung dame, gift, opprinnelig fra Nord-Norge, men bosatt i Oslo.

2 kommentarer om “Ting tar tid – slik er det bare

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s